Gå til innhold
☰ Meny

Gjenspeilet i Gud

Hvis jeg noen gang skulle lure på hvordan jeg ser ut, eller kanskje har glemt det, finner jeg et speil. På samme måte, om jeg ønsker å finne ut hvem jeg er, trenger jeg noe eller noen som kan reflektere dette tilbake til meg.

Jeg tror det har noe med at min sammenheng viser meg hvem jeg er ved å gjenspeile hvordan jeg oppleves av andre og hvilken rolle jeg har. Noen ganger begår jeg den feilen å sammenligne Instagraminnlegg med hvordan mitt liv ser ut, og andre ganger går jeg til riktig sted, til Gud, slik at han kan reflektere til meg hvem jeg er. Dette sier meg at vi kan ikke unngå spørsmålet om hvem vi er, men vi kan velge hvor vi vil gå for å finne svaret.

Identitet i relasjon

Når mennesker blir presentert for bibelhistorien, får de høre at de er skapt av Gud. Som i alle presentasjoner, blir det gjerne sagt noe grunnleggende om hvem vi er: vi er skapt i Guds bilde til mann og kvinne (1 Mos. 1,27). Dette er en dyp sannhet: den fastholder at vi kun finner vår identitet i relasjon med en annen; at denne andre er guddommelig, og at vi bare kan være tro mot den identiteten i samspill med dem som er annerledes enn oss selv.

Skapelsen

La oss starte med det siste punktet: Skapelsen av menneskene. 1 Mosebok 1 forteller oss at Gud skapte menneskene, men i oversettelsen fra hebraisk til andre språk mister vi noe av mening­en: Gud (flertall) skapte (entall) mennesket. En flertallig, treenig Gud, i en så dyp enhet med seg selv, at han handlet som om han var en person som skapte mennesker. Denne tanken gjentas, og på denne måten understrekes det ved å si at Gud skapte mann og kvinne i sitt bilde, som betyr at bare i relasjon med mennesker som er annerledes enn oss selv, er vi istand til å virkelig reflektere hvem Gud er. Vi kan ikke gjenspeile en relaterende Gud uten en annen person: Du kan ikke vise barmhjertighet uten å ha noen som kan ta imot barmhjertighetens uttrykk. Du kan ikke være medfølende uten å ha noen som kan ta imot medfølelsen. Kjærlighet, kjernen i alt Gud gjør, trenger alltid et objekt.

Sann åndelighet

Paulus gjentar den samme tanken i 1 Kor 13, når han oppmuntrer de uforente korinterne til å fokuserer på hva som er sann åndelighet: å elske hverandre. Det er ikke en vag, udefinert kjærlighet, men en kjærlighet som uttrykkes på konkrete måter. Tenk på Bibelens gjentatte vekt på å hjelpe enken, den foreldreløse og de som er i vanskelige situasjoner. Tenk på korset. Det handler ikke om en kjærlighet som bare betrakter verden med ømme følelser.

Bibelsk kjærlighet er aktiv, rå, den lider og henvender seg alltid til andre.

På samme måte trenger vi andre for å uttrykke hvem vi er ment å være, noe som igjen betyr at vi vil vite hvem vi er kun når vi er elsket av andre, er kjærlige mot andre og handler på den kjærligheten. Hvis vi sier at «jeg er skapt i Guds bilde» mister vi et viktig aspekt, fordi vi da glemmer at andre også må være en del av setningen for at den skal være fullt bibelsk. Jeg synes «vi er skapt i Guds bilde» er en mer bibelsk måte å uttrykke det på.

Riktig speil

I 1 Mos. 1,27 fortelles det at vi ikke kan finne ut hvem vi er kun basert på oss selv. Identitet blir alltid definert i relasjon til andre. På den måten blir det en bibelsk tanke å finne vår identitet basert på hva andre sier, men sosiale medier er feil sted å lete, og fordi det er feil sted å stille spørsmålet får vi også feil svar. For å se mitt sanne jeg, må jeg ha det rette speilet. Dette tror jeg er grunnen til at tilbedelse, dette med å bekrefte og samsvare med Gud om hvem han er, er en av de beste måtene å finne ut hvem vi selv er.

Gud kjenner meg

Jesus forklarte dette med at det bare var ved å miste livet for hans skyld, at vi ville finne det. Dette er kanskje fordi at når vi forstår hvem Jesus er, kommer vi til å villig gi våre liv til ham som en smartere og bedre herre enn vi selv kan være, og på den måten, når vi relaterer til ham som den gode kongen han er, vil vi finne ut hvem vi selv er og ble skapt til å være.

Jeg trenger ikke vise til en ferdighet eller oppføre meg på en bestemt måte, Gud kjenner meg allerede og ber meg leve ut kjærligheten på den måten som bare jeg kan og da vil det som bor i meg komme til uttrykk.

I Kristus

Noen ganger snakker vi om å ha vår identitet «i Kristus». Det kan lett opp­fattes som at jeg stadig må gå til Jesus og be ham åpenbare for meg hvem jeg er. Men om vi tenker at Kristus viser oss hva som er sann menneskelighet, fremfor en personlighetstest, tar det fokus bort fra meg og vender det til Kristus selv. Jeg tror det er dette som menes med å være «i Kristus»: å ganske enkelt se på Jesus for å finne ut hva som er sann menneskelighet.

Avslørt og elsket

Når vi ser på Kristus, blir vi i stand til å gi slipp på våre forsvarsverker og la oss bli reflektert i ham som i et speil. Vi kan stole på at han vil reflektere oss på en rettferdig og kjærlig måte. I 1 Kor 8, skriver Paulus til korinterne om stoltheten deres, den kunnskapen om Gud som de selv tror at de har. Hans løsning på problemet er ikke at de trenger rett kunnskap, men at de trenger å være kjent av Gud (1 Kor 8,3). Å være kjent av Gud er en annen måte å si at vi trenger å stå nakne foran det speilet som avslører alle våre urenheter og mangler. Vi må være villige til å være kjent både på innsiden og utsiden for det er kun i opplevelsen av å bli omfavnet og akseptert for den vi er, at vi faktisk våger å se oss selv. Når vi ser vårt sanne jeg, de fine delene sammen med de «ekstra valkene», og vet at vi er akseptert, kan vi leve fra dypet av hvem vi er (fremfor det overfladiske) fordi dypet har blitt akseptert og sett. Når våre liv bare eksisterer på filtrerte sosiale medie-apper vil vi alltid lure på om vi er gode nok, slanke nok, vakre nok, eller unge nok. Vi vil ikke være i stand til å elske og akseptere andre hvis de ikke har alle «nok-ene» fordi ingen har noengang hatt mulighet til å akseptere oss. Gud er det sanne speilet, ikke bare fordi han skapte oss i sitt bilde, men fordi han kan se oss for hvem vi er, og ubetinget omfavne og elske oss. Sosiale medier kan aldri gjøre det 

Teksten er hentet fra magasinet Mot Målet og brukt med tillatelse. Skrevet av Anna Wagner.