Gå til innhold
☰ Meny

Skilte foreldre og anger


Jeg er en jente på 15 som sliter med følelsene mine. Mamman og pappan min er skilt, og det har de vært i ca 6 år nå, men nå de siste åra har pappa fått seg en ny kjæreste og det har gått så langt at de nå er samboere.

Jeg fikk helt sjokk da jeg fikk vite at de skulle skilles, og det virket som om det var pappan min som hadde tatt avgjørelsen. Mamman min virket helt knust, mye på grunn av sorg men også mye på grunn av at hun følte hun hadde gjort en forferdelig synd og nærmest svikta Jesus tror jeg. (vet ikke helt eksakt hvordan hun følte det) hun gikk mange runder med Jesus og det virker nå som at hun har fått fred og tilgivelese over hele saken.

men pappan min, som aldri har vært like troende som min mamma, virker ikke som angret en gang. Og dette satt dype spor i meg, for jeg trodde at uansett hvor stor synd du hadde begått, kunne du få tilgivelse hvis du bare angret av hele ditt hjerte. Tror jeg helt feil da? Har jeg misforstått alt?

Mitt problem er det at han og den nye kjæresten tenker nå på å gifte seg, han ønsker jo at jeg skal synes at det er helt greit, men det gjør jeg ikke. Jeg er jo glad i pappan min og vil jo at vi skal ha det fint sammen, men nå har dette kommet imellom oss, og forholdet vårt er ikke som det var. Grunnen til at jeg ikke synes det er greit er det at det i bibelen står at en skilt mann ikke skal gifte seg på nytt. Det står klart og tydelig at han synder, og jeg kan ikke støtte noen til at de skal synde, eller glede meg på hans vegne da, når jeg vet at det han gjør er galt! Hadde han angret av hele sitt hjerte etter skilsmissen og bedt om tilgivelse så er jeg helt sikker på at Jesus hadde sagt; ja det er helt greit, du er tilgitt! Men nå som han bare fortsetter å gå den galeveien, går han jo lenger og lenger vekk fra Jesus, og det kan jeg virkelig bare ikke støtte han i!

Kan dere vær så snill og hjelpe meg med tankene mine? Hjelpe meg til å se hva som er riktig og galt og hva som er beste måten å leve med dette her? Og kanskje be for meg?

Hilsen en ganske fortvila jente.



Kjære fortvilte jente.


Forstår godt at dette er vanskelig for deg. Det er ikke godt for et barn å oppleve at mamma og pappa ikke er glad i hverandre lenger. Det er helt naturlig at du er sint, fortvilet, redd og lei deg. Følelser kommer og du trenger å tillate deg selv å sørge og kjenne på smerten.


Det er også viktig at du etter hvert sorterer tankene dine, slik at kaoset legger seg. Du kan skrive ned det du tenker slik at du lettere kan se tankene dine og sortere dem.


Du kan ikke gjøre noe med hva foreldrene dine velger. Du er et barn og de voksne, og de voksne må ta ansvar for seg selv. Ditt ansvar er bare det du gjør. Og hva kan du gjøre i dette tilfellet? Ingenting! - annet enn å fortsette å være datter både av mamma og pappa :) Du har lov til å være uenig med dem og synes at de gjør feile ting, men du kan likevel ikke gjøre noe med det de velger. Du kan være sint og lei på dem, men samtidig glad og stolt av dem. Noe av det de gjør er feil og du er både uenig og sint, andre ting er godt og riktig og du er stolt og glad.


Det er ikke lett for barn å forstå hvorfor de voksne velger slik de gjør, og likevel blir konsekvensene en del av livet ditt og du blir skadelidende.


Ingen kan tvinge noen til å elske seg eller være trofast mot seg, heller ikke din mor. Noen ganger skjer det ting i livet som en aldri trodde kunne skje og som en ønsket aldri skulle skje. Da er det så godt at vi har Jesus og nåden som kan bære oss gjennom alle ting. Du har helt rett i at Gud tilgir oss, gir oss nåde, fred og kraft når vi kommer til ham og bekjenner det. Det er ingen begrensning i hva slags synder han tilgir. 1 Kor 7,15/ 1 Joh 1,9.


Når pappa nå gjør noe du synes er galt, kan du som sagt ikke gjør noe med det, han velger sine handlinger og sitt liv. Du trenger ikke støtte han i det, det ville være galt av deg å støtte han i noe du synes er galt. Så du har lov til å synes at det er galt, og du har lov til å si det til ham. Men du må selvfølgelig bare tillate at han gjør det han vil og du må leve videre med at han lever livet sitt på en måte du ikke synes er riktig.


Det er likevel viktig for deg å fortsatt ha et godt forhold til pappa, kunne være sammen med han, være glad i ham og også stolt av han som pappa. For at du skal kunne greie det, er det viktig for deg å få fortelle ham hva du tenker om det som nå skjer, rense luften på en måte. Du trenger å bli sett, hørt og forstått for dine meninger for å kunne slappe av i dette forholdet. Det er ofte vanskelig å fortelle det ansikt til ansikt fordi det da lett blir misforståelser og samtalen kan trappe opp til krangel. Det kan derfor være lurt å skrive et brev og forteller hva du tenker. I det brevet er det viktig at du også skriver at du er glad i ham, stolt av ham og ønsker at han har det bra. Så kan du også skrive noe om det vonde og leie. Begynn alle setninger med «Jeg», fordi da får du beskrevet hva du føler istedenfor å anklage han for det du synes han gjør feil.


«Jeg er lei…Jeg er skuffet…Jeg er såret….Jeg er bekymret…Jeg er redd...Jeg ville...Jeg er sint…Jeg skulle ønske… Jeg håper at… Jeg vet at…Jeg forstår at….Jeg lengter etter… Jeg trenger…Jeg liker…Du fortjener…Jeg er glad i…» osv Lag setninger som beskriver det du tenker og føler. Du skriver ikke brevet for at han skal forandre mening, men for å fortelle om hvordan det er å være deg nå. Foreldre trenger å vite hvordan barna har det, hva de tenker og føler.


Husk at du aldri har noe ansvar for det andre gjør, du har likevel lov å være glad i dem, ha kontakt med dem og gjøre det beste for dem.


Vennlig hilsen GuttogJente.no

Les også:
Mine foreldre går gjennom en skilsmisse