Gå til innhold
☰ Meny

Den rette

Da Askeladden fikk både kongsdatteren og kongeriket kunne han leve lykkelig alle sine dager. I dag vil mange hevde at hvis de bare treffer den rette, så vil de også leve lykkelig resten av livet. Det er ikke lenger foreldre og svigerforeldre som avgjør hvem som skal gifte seg, og vi regner det som en selvfølge at ekteskapet skal være grunnlagt på romantisk kjærlighet.

Men så sent som i 1863 var det fortsatt lovfestet krav om foreldrenes samtykke ved inngåelse av ekteskap i Norge. I det gamle bondesamfunnet var det ofte andre hensyn enn romantiske følelser som avgjorde hvem man skulle gifte seg med. Kvinnen behøvde en mann som livsforsikring, og odelsgutten måtte ha kone for å drive gård. For mannen handlet det om hvem som skulle være hans mest betrodde medarbeider på gården. Det hjalp lite om hun var både søt og sympatisk hvis hun ikke kunne arbeide.

Det var ikke først og fremst hensynet til gårdsdrift og økonomi som fikk Gud til å skape Eva. Adam hadde alt han trengte i paradiset og behøvde ikke arbeide for føden. Likevel sier Bibelen at det ikke var godt for Adam å være alene. Mannen behøvde en kvinne fordi Gud hadde skapt ham til å elske. Det første ekteskapet var ikke bare en nyttig sosial ordning. Det ga også rom for følelser av lidenskap og forelskelse mellom mannen og kvinnen som Gud hadde skapt.

Hvordan fant så Adam den rette? Han behøvde ikke lete, Gud både skapte kvinnen og førte henne til ham. Gud visste bedre enn Adam selv hva slags kvinne som passet for ham. Når vi underviser ungdommer forsikrer vi dem om at Gud både kan og vil hjelpe dem å finne en god ektefelle.

I vårt samfunn har vi stor frihet og kan selv velge hvem vi skal gifte oss med. Bibelen snakker både om å finne (Ord 18.22) og vinne en ektefelle (1 Tess 4.4). Men å velge selv er også et stort ansvar, og Gud vil gjerne vise oss hva som er det beste for oss. I tillegg til å be Gud om ledelse oppfordrer vi ungdommer til å stille seg selv noen kritiske spørsmål før de kaster seg inn i et forhold til en person de er forelsket i.

Hvordan er for eksempel denne personens overgivelse til Gud? Aksepterer han eller hun seg selv som skapt i Guds bilde? Har den potensielle ektefellen et oppgjort forhold til fortiden og et sunt forhold til autoriteter? Har han eller hun lett for å tilgi? Har personen selvkontroll og klart definerte mål? Har dette mennesket overgitt sin økonomi, sine eiendeler og sin produktivitet til Gud? Kan personen bli en god far eller mor? Trenger han eller hun en kjæreste for å få dekket egne behov for bekreftelse?

Ingen scorer hundre prosent på alle disse spørsmålene, vi har alle et potensial for vekst og forbedring. Men i forelskelsens rus kan det være nyttig å koble inn hodet og ikke la følelsene være det eneste grunnlaget for en så viktig avgjørelse. Tiden som single er også en unik anledning til å vokse som menneske. Vi bør rette de samme spørsmålene mot oss selv og forberede oss på å bli en best mulig ektefelle for den vi en gang skal gifte oss med.

Når man senere er blitt gift og møter problemer, kan det være fristende å spørre seg selv om man har giftet seg med feil person. Mange tenker at problemene aldri hadde oppstått hvis de hadde giftet seg med en annen. Men det er ikke sikkert det hadde vært noen løsning å få en annen ektefelle. Den amerikanske forfatteren Zig Ziglar sier det slik: Jeg skal være den første til å innrømme at du muligens har giftet deg med feil person. Likevel, hvis du behandler «feil person» som om han eller hun var den rette, vil du sannsynligvis ende opp med å ha giftet deg med den rette likevel. På den annen side, hvis du gifter deg med den rette, og behandler vedkommende dårlig, vil du helt sikkert ende opp med å ha giftet deg med «feil person».

Derfor handler det ikke bare om å finne den rette, men like mye om å være den rette for den man gifter seg med.