En bunnløs kjærlighet

Da jeg var 14 år var siste gangen jeg ble med mine foreldre på bedehuset. Jeg kjedet meg, jeg skjønte ikke hva de pratet om og jeg hadde heller ingen der jeg ønsket å være venner med. Det siste året gikk jeg med raske steg og høye skuldre fra bilen inn bedehusdøren, i frykten for at noen av vennene mine skulle se meg. I årene som fulgte gjorde jeg alt jeg kunne for å skjule at vi var en kristen familie. Jeg var flau over min familie, flau over deres tro.

Det skulle ta syv år før jeg igjen satte min fot innenfor en kirkedør igjen. Det var etter jeg var flyttet til utlandet for å studere,  da en god venn på sisteåret inviterte meg med i den lokale menigheten. Han så at jeg søkte hele tiden å fylle et behov i livet mitt. Problemet var at jeg søkte på feil sted.

C. S. Lewis skriver i boken ’Mere Christianity’ følgende: ”Mennesker er ikke født med et behov dersom det ikke finnes noe til å tilfredsstille dette behovet. En baby føler sult: Vel, det finnes mat. En andunge ønsker å svømme: Vel, det finnes vann. Menn føler seksuell lyst: Vel, det finnes sex. Dersom jeg oppdager et behov i meg som ingenting på denne jord kan tilfredsstille, må den mest sannsynlige forklaringen være at jeg er laget for en annen verden.”

Det jeg søkte etter var nettopp dette. Jeg søkte etter å fylle et behov som ting av denne jorden ikke klarte å tilfredsstille. Og da jeg var så flau av mine foreldre og deres tro, søkte jeg alle steder bortsett fra i kristendommen. Fra jeg var 17 til jeg var 23, hadde jeg hatt 5 seriøse ”langvarige” seksuelle forhold, og like mange kortere og useriøse. Jeg ble til stadighet full med venner på byen, og prøvde ulike andre rusmidler som tilbyr kortvarig glede. Og mitt oppi dette, var jeg mer ulykkelig enn noen gang. Jeg hadde mer angst enn noen gang. Og aldri hadde jeg vært mer usikker på meg selv, og hvem jeg var.

Redningen for meg var de gode grunnleggende verdiene som mine foreldre hadde gitt meg som barn. Men som med så mye annet som er godt i denne verden, det kom ut av noe vondt. I 7 år satte jeg mitt behov for å føle meg akseptert over mine verdier av å ikke banne. I 7 år hadde jeg satt mine behov for bekreftelse over mine verdier av å ikke drikke meg full. I 7 år hadde jeg satt mine behov for kjærlighet over mine verdier av å ikke ha sex før ekteskapet. Til sist skjedde det heldigvis med meg, det som skjer med alle som setter sine behov over sine verdier: Det krasjer fullstendig.

Snupunktet kom julen 2013, da jeg etter enda et brudd med enda en kjæreste, var så langt nede at det eneste stedet jeg kunne finne ro for min angst, kjærlighet for min depresjon og håp for min fremtid, var hos Gud. Det var da jeg bestemte meg for å slutte å stole på meg selv, og begynne å stole på Gud. Det var starten på en reise som i dag får meg til å hoppe opp av sengen hver morgen. I bibelen står det: ”Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg” (Matteus 6:33 (Bibelen 2011)). Det som forundrer meg, er at jeg har fått absolutt alt jeg søkte etter, det har bare tatt en litt annen form enn det jeg hadde sett for meg. En mye, mye bedre form.

Ordet ’kirken’ er i Norge et tabu-belagt ord, et ord veldig få ønsker å assosiere seg med. Det beviser hvor dypt misforstått kirken er. Da jeg ble tatt med til kirken i det landet jeg nå studerer, ble min idé av en kirke snudd totalt opp ned. Det var ikke et eldresenter. Det var ikke en monoton opplesning av bibelen. Det var en gruppe mennesker som gav meg en varme, en kjærlighet, en aksept og en glede som jeg ikke hadde kjent på nært hold på 7 år. Jeg innså også at kirken ikke bare er for folk som allerede er kristne. Den er for alle. Spesielt våre venner som vi ønsker å dele denne bunnløse kjærligheten med.

Etter vendepunktet i livet mitt, innså jeg også at spørsmålet jeg stilte meg selv da jeg var ung var stilt feil. Spørsmålet var ikke om jeg var stolt over familien min. Spørsmålet er: ”Er familien min stolt av meg?”

Student