Fra en av de tause stemmene i homofili-debatten

Jeg tillater meg å være et «talerør» på vegne av en gruppe som har vært ganske taus og usynlig i denne lange og «endeløse» homofili-debatten.  Kanskje vi utgjør en adskillig større gruppe enn de som har «kommet ut av skapet» og åpent står fram som praktiserende homofile samtidig som de bekjenner sin kristne tro?!  Jeg er i hvert fall ganske sikker på at du finner oss i alle menigheter og kristne sammenhenger her i landet, men av forskjellige grunner har vi forblitt tause og «usynlige».

Jeg er en enslig voksen mann som sikkert blir sett på som en «oppegående og ressurssterk kar, som har et godt liv og formidler mye glede og omsorg til andre».  Det kan det nok være mye sannhet i, men det er ikke hele sannheten. Jeg har en bit av livet mitt som absolutt ikke har vært knyttet til glede og livsutfoldelse. Det er den mangeårige skammen over at jeg bærer på noen vanskelige følelser som er rettet mot mitt eget kjønn. Så langt jeg kan huske tilbake i tiden, har jeg blitt fascinert og tiltrukket av pene, kjekke gutter, og menn med fine kropper. Selv om det var jenter og etter hvert kvinner som jeg forelsket meg i, har det alltid vært mannskroppen som trigger mine seksuelle lengsler.

Dette var en dyp hemmelighet som var forbundet med skam og som jeg bar på alene i mange år. Det var bare et par sjelesørgere og noen få nære betrodde venner jeg delte det med. Jeg var alltid spent på hvordan de ville reagere, men de så ut til å takle det greit, selv om det aldri ble nevnt noe mer fra deres side om dette temaet.
Det hadde vært så enkelt å søke råd og bibelsk forståelse hos velmenende prester eller andre kristne ledere, som elegant kunne bortforklart de vanskelige bibelversene med at de ikke gjelder for vår tid. Som kunne sagt at jeg heller må akseptere de homofile følelsene mine, og finne en mann jeg kan leve i et kjærlighetsforhold til. Men heldigvis har jeg ikke latt slike meninger få noen plass og autoritet i livet mitt.
Jeg er takknemlig for at Herren de siste 15 årene har ført meg inn i et felleskap med mennesker som ønsker å stå sammen med meg i mine prosesser til større frihet og legedom på alle livets områder. Det finnes ingen lettvinte løsninger og «fasit-svar» for mennesker som kjemper med at de har følelser overfor mennesker med samme kjønn som dem selv, derfor trengs det mennesker som først og fremst vil være medvandrere på en vei som i perioder kan være veldig smal og smertefull å gå. Noen ganger kan det være fristende å bare gi opp hele kampen og leve ut mine seksuelle følelser som samfunnet rundt meg prøver å si er helt naturlig og likeverdig med kjærligheten mellom mann og kvinne.


Den dypeste grunnen til at jeg ikke har gitt opp, er kjærligheten fra Han som ble spikret opp på et simpelt kors for å gjøre opp for all synd, urettferdighet og all den menneskelige lidelse som kan nevnes. Der hang Jesus også med de samme vanskelige følelsene som jeg har, for å gi meg frihet til å gå videre som en oppreist mann.

Kanskje jeg aldri blir helt fri fra disse homofile følelsene her nede, men livet med min kjære Frelser og beste venn er så mye mer verdt enn disse følelsene. På grunn av denne «tornen i mitt kjød», har jeg innsett hvor fullstendig avhengig jeg er av Hans nåde og hjelp i mitt liv. Han har bevart mitt hjerte fra å bli selvmedlidende og hardt, og jeg tror Jesus har brukt min kamp til å gi meg større varhet og empati i møte med mine medmennesker som har fått adskillig tyngre ting å bære enn meg.

Hilsen en broder som fortsatt velger å være anonym

Illustrasjonsfoto: anyaberkut – Fotolia.com