Den perfekte kroppen

Nettavisene formidler den, filmer viser den, bloggere skriver om den og alle lengter etter den. Jeg snakker selvfølgelig om den perfekte kroppen. For oss jenter er det flat mage, stramme lår, fin rumpe, struttende bryster… For gutta har nok også musklene en god del å si. Vi ser alle de flotte bildene av kjendisene som viser hvor perfekte de er; totalt feilfrie. Media vil også påstå at ”slik og slik” må du se ut, kle deg, sminke deg, etc.for å være populær, få kjæreste og for å få et såkalt ”bra liv”. Og så sitter jeg foran skjermen, sukker og tenker: ”Om jeg bare hadde sett slik ut!”

I helga var jeg på en kristen festival som heter Get Focused (i Tønsberg), og overhørte en samtale til ei av jentene på rommet jeg sov på da vi skulle legge oss: ”Jeg skulle ønske jeg var gutt, det er så stress å være jente!” Jeg vet ikke hvor seriøs jenta var i dette utsagnet, men det var likevel et svært trist et. Vi burde jo være stolte av hvem vi er og hvordan vi ser ut! Men det er lett å si… Spesielt for meg, vil en del folk si. Men nå skal jeg være bittelitt personlig med dere:

Helt siden jeg var liten har jeg vært tynn. Bestemødrene mine formante meg alltid at jeg måtte spise mer for å få litt kjøtt på beina, klassekamerater skulle alltid løfte på den lette Maria og ta rundt håndleddet mitt for å virkelig se hvor tynn jeg var. Jeg fikk høre at: ”Du burde jo bli modell!” Jeg smilte forsiktig, lo litt og tenkte at det skal jeg i alle fall ikke bli! Løftingen og kommentarene holdt seg friske i flere år; folk tenkte kanskje ikke at det plaget meg. Jeg var jo tynn, og alle ville jo være tynne! Men selv om jeg var fullt klar over dette, var det noe som ikke var bra med meg (mente jeg). Jeg tenkte at jeg var for tynn – jeg ville bare være som alle andre; en som ikke skilte seg ut.

Jeg har riktignok ikke vært den som har slitt mest med selvbildet på grunn av utseende, takket være gode venner, en trygg familie og en bevissthet på at jeg er god nok som jeg er. Men i likhet med de aller, aller fleste, har jeg hatt følelsen av at kroppen min ikke er så fin som den kunne vært. Om du er jente eller gutt er jeg nesten sikker på at du kan si deg enig, i større eller mindre grad.

Hvem sammenligner du deg med? Litt personlig igjen: jeg har hatt en greie med magen min. Jeg liker den ikke noe særlig, til manges forskrekkelse og utbrudd: ”Hæ?! Du har jo flat mage!” Nei, det har jeg ikke. Har mitt resolutte svar vært. Samme hva folk prøvde å overtale meg om, klarte jeg ikke helt å tro dem. Delvis, men ikke helt. Men i helga gikk det opp noe for meg; nemlig hvem jeg har sammenlignet meg med! De pene, flate magene som jeg alltid har ønsket å ha, det er det jo de veltrente jentene som trener på høyt nivå som har! Jeg kan ikke måle meg med dem når jeg ikke trener aktivt som de gjør – hva er det jeg tenker på?! Ja, nå ble dette kanskje litt jente-fokusert, men jeg er sikker på at du som er gutt og leser dette kan trekke paralleller til din egen oppfatning av din kropp.

Vær fornøyd med kroppen du har. Ikke sammenlign deg med andre; for du er et helt spesielt individ med alle de egenskaper og herligheter det innebærer! Kroppsidealene som kjendisene fremmer er heller ikke helt troverdige; ofte er bildene retusjert (klusset med), de har heavy trening og stram diett – jeg ville ikke kalt den livsstilen behagelig. Vær deg selv, rett og slett!

Litt bibel til slutt:

Gud har skapt oss; kropp, ånd og sjel. I 1. Mosebok 1 står det om hvordan vi mennesker er skapt i Guds bilde (vers 27) , og hvordan Gud så at det Han skapte var, ikke bare middels godt, men: overmåte godt (vers 31)! Når Gud er såpass fornøyd med hvordan vi ser ut, hvordan kan vi gå rundt og være misfornøyde?

Illustrasjonsfoto: Syda Productions – Fotolia.com