Hun sa jeg ikke var et helt menneske

 Jeg var 16 år og hadde ennå ikke fått mensen. Selv om jeg ikke var så gammel var jeg skikkelig bekymret.

Legen, som undersøkte meg, fortalte at ultralyd­bildet viste at jeg var uten livmor og at deler av mine kvinnelige kjønnsorganer ikke var ordentlig utviklet.

Det var første gangen jeg hørte om Mayer Rokitansky Küster Hauser-syndromet. Legen sa at dette var noe jeg var født med, og er et syndrom som rammer 1 av nesten 5000 jenter.

Jeg var ikke hel

Foreldrene mine virket ikke overasket da de hørte om det. Fremdeles lurer jeg på om de fikk vite det, da jeg ble født. Uansett, for meg var det helt forferdelig å få vite det. Mamma snakket med meg om situasjonen, og jeg tror pappa også oppriktig ønsket å snakke med meg, men jeg var ikke klar til å prate med ham.

Bind i vesken

Jeg var bare en tenåring, og alt som gjorde meg det minste annerledes fikk meg til å føle meg som en outsider. Det hjalp ikke å høre at jeg bare kunne være et helt menneske, dersom kroppen min virket fysisk, slik som den gjør for kvinner flest.

Jeg hadde jo sett frem til dagen da jeg kunne fortelle mine venninner at jeg også hadde fått mensen.

Nå visste jeg at den dagen aldri ville komme. Istedenfor gikk jeg med bind i vesken, fullt klar over at de for alltid ville forbli ubrukt. De lå bare i vesken min for at jeg skulle fremstå normal. Istedenfor ble de en kontinuerlig påminner om at jeg ikke var en hel person. Hel, det var det de andre rundt meg var.

Kjønn

Jeg har alltid tenkt på meg selv som kvinne, og spørsmålet om kjønn var aldri noe som jeg selv hadde reflektert over, selv om enkelte andre mennesker strever med spørsmål rundt sin egen kjønnsidentitet. Etter at nyheten sprakk, handlet spørsmålet først og fremst om jeg var et helt menneske, og det er et vanskelig spørsmål å jobbe med når du bare er 16 år.

Fem måneder senere havnet jeg i en alvorlig bilulykke, hvor jeg nesten omkom. Dette gjorde livet mitt vanskeligere, og jeg gravde meg enda dypere ned i grubleriene mine. Sakte men sikkert, klarte jeg å akseptere at å få barn, det var noe jeg selv aldri ville oppleve.

Min historie

I dag tenker jeg at min egenverdi og identitet ikke må blandes sammen med forventningene og definisjonene rundt meg om hva det vil si å være et helt menneske. Guds kjærlighet og akseptasjon er derimot uten grenser og ikke basert på hva vi gjør eller hvordan vi er. Hver enkelt person har alle sin egen unike historie, og erfarer livet på måter ingen andre gjør. Selv om jeg følte meg annerledes, vokste det litt etter litt frem en erkjennelse av at alle er unike – hver på sine måte. Dette gjorde det lettere for meg å akseptere at jeg ikke kunne bygge mitt liv på det jeg trodde andre forventet av meg, men istedenfor lærte jeg meg å tenke at det er Gud som gir meg min sanne identitet.

Min hensikt

Min hensikt med livet er ikke avhengig av at jeg selv må føde barn, og det å bli en forelder ikke er den eneste måten å «være fruktbar og fylle jorden». Jeg har nemlig oppdaget at jeg har andre ting jeg kan tilby verden rundt meg. Min egenverdi og identitet handler ikke om jeg har en livmor eller ei; nå vet jeg at å være annerledes ikke betyr at jeg ikke er en hel person. Og, hvis jeg for ek­sempel ønsker meg barn, kan jeg adoptere en av de mange millioner foreldreløse barna i verden.

Guds risiko

Jeg vet at noen stiller spørsmål med Guds godhet når de erfarer vanskelige ting, og jeg forstår at dette er naturlig. Men av en eller annen grunn har jeg selv aldri tvilt på Guds godhet. Jeg vet også at noen mennesker vil forstå min tilstand som et tegn på at verden vi lever i, er en fallen verden. Jeg klarer heller ikke å akseptere denne forklaringen.

Derimot tenker jeg at min tilstand er et resultat av en risiko Gud tok da han skapte verden, at han skapte den nærmest uferdig, slik at vi mennesker kan være med å utvikle og forme den sammen med ham.

Han skapte oss i sitt eget bilde, og vårt mandat er å være med å fortsette skapelsespro­sessen sammen med ham. Et eksempel på dette er at moderne medisin har gjort livet mitt lettere å leve; legene skal ikke «reparere» kroppen min, men derimot er legevitenskapen et gudommelig uttrykk for kreativitet, og en del av oppfyllelsen av oppgaven menneskene fikk i skapelsen, nemlig at vi skal «fylle jorden og legge den under oss». Samtidig betyr ikke dette at jeg skråsikkert vet alt, eller har svar på alle spørsmål. Tvert imot.

Tusenvis av kvinner

Istedenfor å være en outsider, tenker jeg nå at min historie er unik. Dette er en historie hvor jeg sannsynligvis selv aldri vil bli gravid og føde mitt biologiske barn. Men dette betyr ikke at jeg ikke kan leve min personlige historie. Min historie er bare annerledes.

Derfor kan jeg identifisere meg med tusenvis av kvinner som ikke kan føde egne barn, og min tilstand gjør at jeg kan forstå andre kvinners unike historier. Hvorfor? Fordi jeg har følt meg på samme måte; jeg har også følt meg annerledes.

Jeg må nemlig ikke være som alle andre for å være hel. Og det var kanskje heller aldri meningen.

Teksten er publisert med tillatelse fra MotMålet. Teksten er skrevet av en kvinne i trettiårene.