Avhengig av porno

Jeg er en 34 år gammel mann, kristen og har vært avhengig av porno.

Jeg har sittet utallige timer foran skjermen og sett, og sett, og sett. Tenkt; «Nå må jeg virkelig legge meg» og så sett en time til. Sett filmer, videoklipp og bilder av mennesker som har sex. I timevis. Faktisk i årevis. Hjemme, på hybelen, på skolen, på arbeidsplassen og på mobiltelefonen. Jeg har sett på porno i friminutter, om natten, på morgenen, faktisk rett før jeg skulle opp på en scene og lede lovsangen i kirka mi!

Jeg har vært forferdelig opptatt av sex. Og ved hver eneste anledning hvor jeg har sett på, har jeg vært livredd for å bli tatt på fersken. Å bli avslørt. Oppdaget midt i akten. Hatt lyden helt av eller nesten helt av, slik at jeg i det minste fikk høre litt stønning. Jeg har lært meg alle triks for å skjule spor. Slette logg, bytte passord osv. Der og da, mens jeg så på, mens jeg masturberte, var det så flott. Så godt! Så deilig! Jentene på skjermen var jo mine. De likte meg! De stilte aldri krav, var aldri kritiske eller slemme. De bare var der, uten forpliktelser. Det var så enkelt og så fint.

Men umiddelbart etterpå, ble det fryktelig vondt. Det var så skammelig! Det slo aldri feil; etter hver gang følte jeg meg totalt verdiløs. «En kristen skal ikke holde på slik!», tenkte jeg. Jeg følte meg som den eneste i verden som gjorde noe slikt. Hva ville folk tro om de visste? Hva ville jeg ikke tape om dette kom ut? Hvem ville i det hele tatt ha noe med meg å gjøre? Derfor måtte jeg holde det helt for meg selv. I flere år. Det ble ganske tungt å holde noe sånt inne år etter år.

Løsningen? Ja, det finnes helt klart en løsning; jeg begynte jo med å si at jeg HAR vært avhengig av porno. Hvis du leser dette og kjenner deg litt igjen: ikke fortvil. Selv de største troll tåler ikke sol. For meg begynte det med å tenke over hvilket liv jeg ville leve. Ønsket jeg å leve i skjul? Ville jeg bare hente bekreftelse fra en skjerm? Å bare oppleve god selvfølelse gjennom film og bilder på en skjerm, i mørket, på sene kvelder, blir hult. Det blir tomt, gjennomsiktig og ikke minst falskt. Det blir løgn! Derfor betrodde jeg meg etterhvert til en voksen jeg stolte på. Det var ikke en jeg kjente godt, men en jeg hadde tillit til. Det var ikke slik at alt løste seg der og da, men det var en start; noen visste om det jeg gjorde, noen hadde tro på at jeg kunne klare å slutte og kanskje viktigst, noen ba for meg.

En slik samtale ble det første steget til at jeg i dag ikke er avhengig lenger. Jeg er fri!

Illustrasjonsfoto:  lassedesignen – Fotolia.com