Gå til innhold
☰ Meny

Du er unik!

For noen år tilbake var jeg på hjemplassen min på skolereunion.

Det var kjekt å treffe de gamle skolevennene mine igjen.  Det føltes samtidig litt rart, for jeg begynte å fundere på hva de tenkte om meg den gangen og hvordan de oppfattet meg nå da vi møttes igjen. Hvem husker de meg som? Hvordan jeg var jeg egentlig da jeg var 14 år?

Jeg kan huske at vi var ulike grupperinger i klassen, vi satte merkelapper på hverandre og holdt oss sammen med de med samme merkelapp. Det var noen ramper, noen nerder, noen tøffe, noen bønder, noen beib’er, og så oss vanlige. Vi vanlige trodde vi var snille, skikkelige, normale og «best», men vi holdt oss for oss selv vi også og vi snakket om «de andre».

Hva er det egentlig med oss mennesker, som alltid setter merkelapper på hverandre og plasserer hverandre etter utseende, interesser, smarthet, evner og klesstil? Hvorfor lar vi det andre mener om oss bety så mye? Vi lar oss oppmuntre eller trykke ned alt etter hvor mange positive eller negative tilbakemeldinger vi får.

Her passer det veldig godt å dele med deg en bok jeg akkurat har lest. Det er egentlig en barnebok, men den fenget meg virkelig. Den handler om en treskjærer og tredukkene han har laget. Tredukkene går hele dagen og gir hverandre stjerne og grå prikker, alt ettersom om de er pene, flinke, populære eller om de har feil og mangler, er uheldig og upopulær. De har lett for å gi flere stjerner til de som allerede har noen stjerner og de som har fått grå prikker får ofte flere uten noen grunn.

Bare èn tredukke var helt uten stjerner og prikker, og hemmeligheten bak det var at hun hver dag besøkte treskjæreren. Bokens hovedperson, Punchinello, bestemmer seg derfor for å besøke treskjæreren han også, for han vil finne ut hemmeligheten bak at stjernene og prikkene ikke fester seg på henne. Punchinello er spent da han kommer til treskjærerens hus og blir svært overrasket da den store mannen faktisk vet hvem han er og til og med har ventet på ham. Der får han høre treskjæreren si at prikkene og stjernene bare fester seg på dem som lar de bety noe, og de som tror på dem.

Punchinello får høre at han er helt unik fordi det er treskjæreren selv som har skapt ham, -og han gjør aldri feil. Han får også vite at treskjæreren ikke bryr seg om de prikkene Punchinello har fått. Det betyr ikke noe for ham hva de andre tredukkene mener, og det bør det ikke gjøre for Punchinello heller. Det eneste som betyr noe er hva treskjæreren mener og han mener Punchinello er unik og uerstattelig. I det øyeblikket Punchinello tror at treskjæreren faktisk mener det han sier, faller en av prikkene av. Treskjæreren inviterer Punchinello til å besøke ham hver dag, slik at han kan bli kvitt alle prikkene sine og unngå at det fester seg flere.

Det var jo akkurat slik vi holdt på i klassen vår. Det er jo slik vi mennesker holder på også. Vi setter merkelapper, prikker og stjerner på hverandre hele tiden. Du er flink, du er dum, du er rar, du er vittig, du er søt, du er nerd, -slik holder vi på uten alltid å mene så mye med det. Men prikkene og stjernene fester seg på oss og vi begynner å tro på budskapet. De som får mange stjerner føler seg bra og får energi til å prøve å få flere stjerner. Men de som får prikker kan lett miste motet, og for ikke å føle seg helt mislykket holder de seg gjerne med de andre som har prikker.

Treskjæreren er et bilde på Gud. Han skapte oss fordi han ønsker oss. Og når jeg leste denne boken fikk jeg en påminnelse om at jeg har ingen rett til å sette prikker og stjerner på folk. Alle er Guds unike skapning, ønsket og uerstattelig. Hva har jeg med å sette merkelapp på noen.

Gud skapte oss, kjenner oss og ønsker vennskap med oss. Han venter på at vi skal komme til han og snakke med ham, akkurat som treskjæreren ventet på Punchinello. Når vi forstår Guds uendelige kjærlighet til oss, vil det rense oss fra alle prikkene og stjernene som menneskene setter på oss. Egentlig har de jo ingen rett til å sette dem på oss. Det er bare det Gud mener om oss som egentlig betyr noe, og dersom vi tror på det, vil ikke prikkene feste seg på oss. Dersom det ikke betyr noe for oss hva de andre sier om oss, fester de seg ikke på oss. Dersom du vet at du er unik, skapt av Gud fordi du er ønsket av ham, betyr det ikke noe om de andre «tredukkene» mener noe annet. De er jo bare skapt de også, verken over eller under oss, bare akkurat slik som oss.

Gud ønsker «besøk» av meg hver dag. Han ønsker å være sammen med meg og få fortelle meg hvor unik jeg er, at alt jeg har -har jeg fått av Ham og hvor glad han er i meg. Dersom jeg hver dag hører på hva Gud synes om meg, blir jeg sterkere og gladere, for da vil hans kraft virke i meg med styrke.(Kol 1,29)

Fil 4, 4+7: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

Jeg anbefaler deg å få tak i denne boken og lese den. Og om du synes det er litt flaut med en barnebok, kan du jo finne deg noen små du kan lese den for…som alibi ;) Boken heter «Du er unik» og er skrevet av  Max Lucado .