Er jeg normal?

Da jeg var mindre, hendte det at kommentarer som “taper” ble slengt etter meg. Jeg var ikke som de andre i klassen; jeg var unormal fordi jeg var flink på skolen, fordi jeg var kristen, fordi jeg likte å lese bøker, fordi jeg ikke var så glad i å være ute å leke… Ettersom jeg ble eldre, var noen av kommentarene der fortsatt. Blikkene ble tydeligere; jeg var ikke som resten. Jeg var ikke “normal”.

 Jeg digger å treffe på mobberne mine så jeg kan vise dem at jeg ikke lot meg knekke.

Å hele tiden få høre, eller føle på kroppen, at man ikke passer inn, gjør noe med en. Selv om jeg hadde en liten gjeng med noen veldig gode venner, var det noen småting som lenge gjorde at jeg tenkte: “slik kan ikke jeg gjøre”. For eksempel kunne jeg aldri gå i skjørt som var kortere enn knelengde; det var det de populære og kule jentene som gikk med. Det behøvde ikke å være miniskjørt, men bare at det gikk over kneskåla var nok til at det var ukomfortabelt. Jeg kunne jo ikke gå med sånt!

I dag er det null problem å ha på meg, eller gjøre, det jeg vil; kommentarene og blikkene har jeg lagt bak meg! Og én ting til: jeg digger å treffe på mobberne mine så jeg kan vise dem at jeg ikke lot meg knekke, men tør å gjøre akkurat som jeg vil og være den jeg er til det fulle!


Fri meg fra onde mennesker, Herre,

vern meg mot menn som gjør vold!
De har onde tanker i hjertet
og egger daglig til strid.

De har kvasse tunger likesom slanger,
under leppene har de ormegift.
(Sela)
Vokt meg, Herre, for nidingens hånd,
vern meg mot menn som gjør vold,
og som gjerne vil få meg til å snuble!
Stolte legger de snarer for meg;
ved veikanten spenner de tau som garn
og setter feller for meg.
(Sela)
Jeg sier til Herren: Du er min Gud,
lytt til min inderlige bønn!
Herre Gud, min sterke frelser,
du verner mitt hode på stridens dag.

La ikke nidingen få det han ønsker,
la ikke hans planer lykkes, Herre!

Salme 140, 2-9


Illustrasjonsfoto: Iv Mirin – Fotolia.com