Min verdi
Vi er på konfirmantundervisning i kirka, det er mandag og alle er samlet til fellesundervisning. Det er Rita, ungdomslederen vår som skal ha andakten i dag.
Hvor mye er denne verd, spør Rita og holder opp en 100 kr seddel. Heh… dumt spørsmål og enkelt. Så krøller hun seddelen helt sammen til en ball, men selv om den nå ble skrukkete og stygg, er alle er fremdeles enig i at den er verd 100 kr. Rita gir seg ikke, hun både tråkker på den, griser den til og river i den, og da blir vi litt i tvil. Nå ser den ikke ut som en 100 kr seddel lenger, og er nok ikke verd så mye. Likevel slår hun fast at den fremdeles er verd akkurat det samme, altså 100 kr.
Men så begynner hun å snakke om vår verdi. Hun sier at vår verdi er uforanderlig, at vi er verdifulle fordi vi er skapt av Gud og at ingenting av det vi gjør eller lar være å gjøre kan forandre på verdien vår. «Hæ, kan det være sant?» tenker jeg, og sikkert flere med meg. Det føles nå sannelig slik at en blir mer verd når en gjør noe bra og mindre verd når en gjør noe galt. Når jeg har gjort noe virkelig bra, fått en 5´er eller noe slik, da får jeg skryt og føler meg verdifull. Og når jeg har fått nye klær, fått til håret og guttene snur seg etter meg, da føler jeg meg også verdifull. Men nå står hun der å påstår at jeg ikke kan gjøre noe som får verdien min til å øke eller minke. Kan jeg virkelig bare slappe av?? Har ikke strevet mitt noen verdi? «Har du tenkt på det slik?» spør venninna mi. Jeg får et dunk i siden… hm, jeg har visst glemt å følge med.
Jeg er tilbake og hører Rita igjen. Til Jesus kan vi komme akkurat slik vi er, sier hun, skitten, knust, lei oss, sulten, tørst, tråkket på, akkurat sånn vi er og føler oss, helt uten maske. Han vet det jo uansett, så vi trenger ikke late som. OG vi er elsket akkurat slik vi er, vi er verdifulle slik vi er. Fordi vår verdi ligger i at vi er Guds skapning. Akkurat som et kunstverk har verdi pga kunstnerens navn, slik har vi vår verdi i Gud.
«Men nå står hun der å påstår at jeg ikke kan gjøre noe som får verdien min til å øke eller minke. Kan jeg virkelig bare slappe av??»
De rundt meg begynner å vri seg på stolene og synes tydeligvis at andakten har vart lenge nok. Men i dag er jeg med, dette sugde seg inn i hjertet mitt. Tenk; jeg trenger ikke gjøre noe, jeg ER allerede verdifull!
Jeg lurer fram mobilen og noterer meg bibelverset hun leser. Salme 139,14-16 noterer jeg, og får bare med meg bruddstykker av det hun leser; » jeg er virket på underfullt vis, formet kunstferdig, dine øyne så meg, hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud!»
Så reiser alle seg og presser seg utålmodig ut, men jeg snur meg mot venninna mi og smiler; «Ganske fin andakt i dag, egentlig».