Å være fremmed i egen kultur

Som kristen ønsker jeg å leve livet mitt i etterfølgelse av Jesus, og noen ganger kan det gjøre at jeg opplever meg fremmed i min egen kultur.

Venter med sex

Et nærliggende eksempel for meg er min livsstil som singel. Etter overbevisning om at Gud har skapt oss og seksualiteten vår, og derfor vet hva som er best for oss, lever jeg seksuelt avholdende helt til jeg eventuelt gifter meg en gang.

Jeg kan forstå at det virker rart i Norge i dag. Samfunnet vårt er utrolig sex-fiksert, og frembringer holdninger om at sex er et “must” for et godt og spennende liv, og det å sette ekteskapet som ramme er avleggs.

Latterliggjort

Min livsstil og mine holdninger blir rett som det er latterliggjort både i filmer, tv, media eller hverdagslig prat. Man stigmatiserer jomfruer som kjedelige, usikre, upopulære eller bare snåle. Man kan dessuten bli fremstilt som stakkarslig og undertrykket av religion siden man tar valg basert på en autoritet i livet utenfor egne følelser og majoritetens meninger.

Folk vil ikke alltid forstå, og man kan føle seg fremmedgjort.

Ikke av denne verden

Muligens er dette en følge av at Guds rike ikke er av denne verden (Joh 18,36). Det er kanskje bare å forvente at man er annerledes enn de fleste på noen områder når man følger kulturen til et annet rike enn det man bor i.

Man har nemlig et annet referansepunkt for hva som er menneskets mening med livet, og hvordan det skal forvaltes. Hvis jeg har satt passerspissen min et annet sted enn alle andre vil sirkelen min naturligvis være et annet sted og romme andre ting enn de andres sirkler.

Det er ikke bare enkelt å være den som skiller seg ut, spesielt i sårbare faser av livet

Jeg tror det er naturlig at vi ønsker å passe inn. Det er ikke bare enkelt å være den som skiller seg ut, spesielt i sårbare faser av livet. Jeg tror likevel det er viktig å tørre å gå imot strømmen. Paulus skriver til menigheten at de ikke skal bli lik verden (Rom 12,2). Da tror jeg ikke han mente at vi skal være imot alt bare for å være imot, men at det faktisk er områder i livet der samfunnets kultur må vike for Guds rikes kultur.

Fellesskap

Dette kan til tider koste, men vi er ikke ment å gjøre det alene. For å klare det tror jeg nemlig det er vesentlig å være sammen med andre som har felles “passerspisspunkt”, og snakke åpent og ærlig om det som angår livet, og hva Jesus har å si i valgene vi tar. Jeg tror dessuten det er viktig å lese Bibelen sammen; gruble over hva som menes og stille spørsmål man lurer på.

I vår individualiserte kultur kan vi lett miste av syne viktigheten av det kristne fellesskapet, men jeg tror det er en nødvendighet for å tåle å være fremmed i kulturen vi lever i. Husk: det kristne fellesskapet er ikke forbeholdt søndag i kirka. Det er fullt mulig å møte andre kristne på skolen eller studiestedet for å be, lese Bibelen og snakke om det!

Relasjon med Skaperen

Når vi gradvis oppdager at vi kan ha en relasjon med Skaperen av hele universet, og skal fortsette denne relasjonen i evighet, blekner alt annet i forhold. Intet annet kan være større, så da forstår vi at livet handler om langt mer enn å forsøke å få mest mulig anerkjennelse, kortvarig tilfredsstillelse og positive psykologiske opplevelser i løpet av våre 80-90 år.

Artikkelen er skrevet av Aase Victoria Wangen, intern i Laget, og ble først publisert på iTro.no (gjengitt med tillatelse).