Drittsekk?

Hei jente i tenåringsalder!

 Uff ja, det kan være ganske vanskelig å være kjærester – så mange gode opplevelser og fine stunder, og samtidig så mange frustrerende øyeblikk! Det kan virkelig kreve en del visdom å forstå hvordan alt henger sammen.

Hvordan vi burde forholde oss til det med at kjæresten ikke er eller gjør som vi skulle ønske, kommer selvsagt veldig an på hvorfor personen det er snakk om, gjør som han eller hun gjør. I noen tilfeller er det for eksempel være slik at hvis gutt A synes kjæresten jente B er avvisende og kjip, kan det være både fordi hun er blitt såret av noe og ikke vil risikere å gjøre seg enda mer sårbar ved å være åpen og imøtekommende - og det kan være at hun har såret ham, men nå er redd for at hvis hun prøver å gjøre det godt igjen, kan hun komme til å gjøre enda mer feil – og såre ham enda mer. Vel, nå er det ikke sikkert noe av dette er tilfellet hos dere, men poenget er at det er ganske vanskelig å lese hverandre på en god måte hvis man ikke snakker sammen om det!

Så derfor er kommunikasjon utrolig viktig. Den enkleste måten å gjøre små problemer til store problemer, er ved å ikke ta dem opp. Da vil det som er vanskelig kunne ligge og gnage – og til slutt kan det hende at en av partene eksploderer som en bombe, mens den andre ikke forstår hvorfor, siden problemet aldri var blitt tatt opp før det hadde vokst seg kjempestort.

Det er vanskelig å vite noe sikkert med såpass få detaljer som du har oppgitt, men i noen relasjoner kan det hende at f.eks. gutt A erter jente B på en måte som han synes er kameratslig eller morsom og leken, men som hun opplever nedverdigende og bøllende: når vi flørter inntar vi gjerne en slags rolle i forhold til hverandre der vi ofte ikke er helt oss selv, og i dette spillet kan det være vanskelig for den enkelte å forstå helt hva som faktisk oppleves som moro og hva som blir ukomfortabelt: siden man ikke oppfører seg helt som seg selv, kan vi føle oss bundet til å akseptere de «begrensningene» som flørtingen legger på oss der og da. Kanskje kjæresten din faktisk ikke forstår at han sårer deg? Mennesker er sjelden eksperter på andres følelser. Det kan ofte være bra å si i klartekst hva man ønsker eller føler.

Men det er jo heller ikke sikkert han gjør alt dette i god tro – kanskje han faktisk forstår at enkelte ting han gjør, gjør deg vondt? Det er veldig lett for mennesker i romantiske relasjoner å bli «late» i møte med hverandre, og kun gi av seg selv og prøve å være en god kjæreste når en selv prøver å få noe ut av det. Det kan være lett å glemme eller neglisjere kjæresten sin hvis man vet at det ikke får noen særlig konsekvens: hvis en lar kjæresten sin tråkke på seg en uten at en sier fra om at det gjør vondt, så kommer han eller hun nok også til å fortsette med det. Hvis det er slik situasjonen er, er det faktisk viktig at du lar kjæresten din forstå at dine følelser også er viktige – vi skal ikke være kravstore og forvente at kjærestene våre kan prestere alt mulig som andres kjærester kanskje får til, men hvis du ikke føler deg respektert er det veldig viktig at du tenker gjennom om dette er en måte du kan leve på resten av livet (for vi har tross alt kjærester fordi vi vurderer å gifte oss med dem, ikke sant?:) – hvis du ikke kunne tenke deg noe slikt, vil nok en samtale om saken kunne være veldig verdifull og endog veldig nødvendig. Dette er også en måte å vise ham respekt på: hvis du stiller ham til ansvar for at han er hensynsløs, anerkjenner du at han er et menneske som faktisk er i stand til å ta ansvar for handlingene sine!

Men her kommer vi også til spørsmålet om hva som er det overordnede prinsippet vi prøver å styre etter når vi har en kjæreste: er vi kun interessert i å ha det koselig her og nå, eller vil vi investere av oss selv i den andre personen og bygge en trygg og varig relasjon? Veldig ofte vil det å ta opp slikt som dette kunne gi en indikasjon. Dersom en sier fra om at en blir lei seg når kjæresten gjør sånn eller slik, og vedkommende bagatelliserer det, vifter det vekk eller ikke bryr seg, er det kanskje et tegn på at man er inne på en kurs som ikke vil være sunn på sikt? Det heter seg at kjærlighet ikke kan eksistere uten ærlighet, og det er sant både rent skriftlig (kj-ærlighet), men kjærligheten som kreves for at et parforhold skal fungere, krever også at vi er åpne og ærlige overfor hverandre – og at vi behandler hverandre på en måte som gjør at den andre føler seg trygg til å fortelle om sine følelser. Hvis en føler at det er «trangt» og utrygt og at en er bekymret for hva den andre ville si hvis en fortalte hvordan dette eller dette opplevdes, er det kanskje desto viktigere at en tar opp saken. Det er tross alt slik at det viktigste er ikke at vi er forelsket hele tiden, men at vi aktivt velger å være der for den andre personen. Men da må vi også kunne stole på at den andre gir noe tilbake!

I alle disse tingene må en altså tenke gjennom at folk oftest anstrenger seg mest for å være en god kjæreste i den tidlige perioden – når en fremdeles har et behov for å gjøre inntrykk, for å sjarmere også videre – det er jo i startfasen det er størst sjanse for å «miste» den andre hvis forholdet ikke er skikkelig på plass. Det er med andre ord en grei huskeregel at flere av de dårlige tilbøyelighetene kjæresten din har ofte vil bli ganske mye mer utfordrende med tiden, bl.a. fordi forelskelsen avtar og man ser tydeligere hva man har med å gjøre.

Så hvis en har satt seg ned og snakket om saken, (vær forsiktig med anklager som «du sårer meg», for husk at det er lettere å relatere til utsagn som «når du gjør slik, føler jeg det som at…"), hvis en har tatt det opp over tid og jobbet sammen for å forstå hvorfor ting er utfordrende, kanskje søkt hjelp fra et voksent og mer modent kristent par man kjenner, og en fremdeles føler seg neglisjert, dårlig behandlet eller opplever at en ikke blir verdsatt og respektert – da er det helt greit, og kanskje nødvendig, å ta et valg om å avslutte forholdet. Som kjæreste skal en som sagt ikke kreve alle mulige prestasjoner av den andre – og ingen kan jo elske på kommando – men hvis kjæresten din ikke viser en oppriktig vilje til i det minste å gjøre et ærlig forsøk på å forbedre seg over tid, da bør du ikke ha en så lav respekt for deg selv at du resignerer og later som det er greit at ting bare forblir som de er.

Men, når alt dette er sagt - det kan jo hende at en ærlig samtale vil kunne løse dette hvis han virkelig får forstå at du har behov for å bli behandlet med mer respekt og anerkjennelse enn du opplever. Kanskje han virkelig ønsker å være en god kjæreste, men bare er umoden. Kanskje dere kan få det mye bedre hvis du bare er mer åpen om hvordan du føler det når han gjør sånn eller slik. Husk at kjæresten din er bare en ung mann og er omtrent like uerfaren i livet som du er. Husk at han også har behov for anerkjennelse og respekt fra deg – kanskje han føler seg usikker og prøver å føle seg mandig ved å vise at han kan gjøre som han vil og være "drittsekk" av og til. Si til deg selv at det er viktig for deg å bli behandlet med respekt, og ikke godta å bli ignorert - vis også ham den respekten og anerkjennelsen som du selv ønsker deg, og husk at hvis det blir slik at man ikke kommer noe sted, er det mer respektfullt mot både deg selv og mot ham å slå opp, enn å fortsette.

Dette svaret kunne vært mye lengre; det er skrevet lange bøker om dette temaet, men lykke til, håper dere finner ut av det, og husk igjen: kjærlighet har alltid med seg ærlighet :-)

 
Vennlig hilsen GuttogJente.no

 

 

 

