«Hvordan kan jeg være homofil hvis jeg er kristen?»
Jeg var tolv eller tretten år da jeg tenkte på homofili for første gang. Jeg lå i sengen midt på natten og stirret i taket, mens jeg tenkte tilbake på skoledagen.
Denne dagen hadde ikke vært den beste. Jeg var stillferdig, brukte mye tid med leksene og ønsket å følge reglene. Som minst i klassen var jeg hverken særlig kul eller populær og hadde ikke mange venner. Guttene jaktet jenter, mens jeg så på jentene som venner.
Jeg var annerledes. Det kunne både jeg og mine jevnaldrende se. Homse, soper, bøg. Karakteristikkene haglet jevnlig over meg. Det var både forvirrende og merkelig, siden jeg aldri hadde hatt følelser for verken gutter eller jenter. Men jeg husker hvordan dette konstant fortalte meg at jeg var unormal.
Homo
På den tiden var det ingen som bekreftet meg som mann, skapt i Guds bilde, designet for å leve i et sunt ekteskap med en kvinne. Derfor hadde jeg ingen referansepunkter som reflekterte sannheten om hvem jeg er. Jeg begynte å tro på ordene jeg hørte.
Den natten da jeg lå våken, førte jeg en intens samtale med meg selv. «Hvordan kan jeg være homofil hvis jeg er kristen?», tenkte jeg. Jeg gikk i kirken av og til, men var ikke aktiv i noe kristent ungdomsarbeid. «Siden dette er det jeg hører fra alle rundt meg, må det være sant.» Fra dette øyeblikket begynte jeg å godta at dette var hvem jeg var. Senere kom også følelsene for andre menn.
Tiltrukket av gutter
Etter hvert ble jeg mer og mer tiltrukket av gutter i klassen min. Selv om jeg ikke levde ut følelsene mine, ble jeg fort klar over hvordan dette påvirket selvbildet mitt og måten jeg tedde meg på. Gymtimene var for eksempel vanskelige. Ikke bare fordi jeg var elendig i sport, men mest fordi jeg betraktet de andre i garderoben med en blanding av tanker. «Jeg er ikke som dem». «Jeg hører ikke hjemme her». «De har veltrente kropper».
Tankene utviklet seg. Da jeg fylte 16 var jeg overbevist – både i hodet og hjertet: Jeg er homo. Inni meg var det som en orkan. Likevel snakket jeg ikke med noen om dette.
Lærte om Jesus
Samtidig som disse følelsene vokste inni meg, tok livet mitt en ny retning. En venn inviterte meg til å bli med på Skolelaget. Hver fredag spiste vi lunsj sammen, snakket og fikk høre fra kristne lærere eller andre som sa noe fra Bibelen. Her ble jeg også invitert til en ungdomsgruppe og siden til en menighet. Hver uke lærte jeg mer om Jesus, Bibelen og hvordan jeg kunne følge Jesus.
Men alt gikk ikke på skinner. Det var jo dette ene problemet; homoproblemet. Om og om igjen hørte jeg om viktigheten av å være åpen og dele byrdene med hverandre. Ord fra Bibelen talte også til meg: «Bekjenn da syndene for hverandre» (Jak 5.16) og «Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov» (Gal 6,2). Men på samme tid hørte jeg hva de andre kristne sa om homoseksualitet. Noe virket dømmende og angripende. «Det er noe som feiler folk som er homo», «de trenger bønn om helbredelse» eller «hvorfor velger de å være sånn?»
Slike kommentarer gjorde at det oppstod en spenning mellom det å ønske å følge Gud og mine følelser. Jeg begynte å tro at siden jeg var tiltrukket av menn, syndet jeg konstant mot Gud. Hvordan kunne Gud da akseptere og elske meg? Slik konkluderte jeg med at det alltid ville være et hinder mellom meg og Gud. Siden jeg syndet hvert eneste sekund fordi jeg var homo, kunne jeg aldri være nær Gud eller fullstendig elsket av ham.
Hvordan kunne jeg forandre meg når jeg hadde disse følelsene? Jeg ble bare mer forvirret av å høre at følelser er et valg. Hvorfor hadde jeg valgt å føle på en måte som bare førte til fordømmelse fra andre? Siden jeg trodde at jeg aldri ville bli akseptert av andre kristne eller av Gud, ble dette en veldig vanskelig og mørk periode.
En frigjørende sannhet
Jeg kjente på denne spenningen fordi jeg ikke helt visste sannheten om meg selv. Jo, jeg kjente til deler av sannheten – blant annet Guds karakter, hans kjærlighet til alle verdens mennesker og hans uforenelighet med synd – men jeg kjente ikke sannheten om min identitet. Det ble frigjørende da jeg skjønte at min identitet ikke avhenger av mine egne tanker eller følelser, men at jeg først og fremst er Guds barn. Selv om følelsene mine er reelle betyr det ikke at jeg trenger å være bundet av dem.
En annen sannhet jeg oppdaget om meg selv, er at jeg er mann. Det er jo opplagt at jeg er hankjønn, men det var ikke opplagt for meg at jeg var en mann. På grunn av alle ordene om at jeg var annerledes, identifiserte jeg meg verken som mann eller kvinne, men som en som var fremmed og adskilt fra andre. De siste årene har jeg hatt folk rundt meg som har bekreftet sannheten om at jeg er en mann, skapt i Guds bilde. Dette har endret hvordan jeg ser på meg selv.
Ikke et monster, men en sønn
Det er mange ting som fremdeles er uklart. Men nå vet jeg hvem jeg er i Gud og Jesus har helbredet meg fra min smerte og satt meg fri fra løgnene jeg har trodd. Jeg kan fremdeles kjenne på de samme tankene og følelsene, men det som virkelig betyr noe er at jeg kjenner sannheten om at Gud ikke ser på meg som et utilgivelig, skittent monster, men som en elsket sønn, uavhengig av stormene mine på innsiden.
Dette er ikke bare min egen identitet, men også identiteten til alle som har valgt å følge Jesus; elskede sønner og døtre av Gud.
Publisert med tillatelse fra Mot Målet