Om det å få seg kjæreste

De aller fleste av oss trykker ”liker” på Facebook når vennene våre får seg kjæreste. Kanskje er det noe vi har gått og ventet på lenge; at akkurat de to skulle bli et par. Men kanskje er det også et sted inne i oss som ikke helt er glad på deres vegne.

”Hvorfor skal hun få kjæreste så innmari lett? Hun har hatt to stykker på halvannet år nå, men jeg har ingen.” Eller så er vi kanskje litt småforelska i den ene av de to, og vi skulle gitt hva som helst for å bytte plass med den nye kjæresten. Det er så innmari vanskelig å få seg kjæreste, er det noen som påstår.

Spesielt vanskelig kan det føles når ”alle” rundt deg blir sammen, eller til og med forlover seg. Det er så komplisert: hvordan kan jeg vite om vedkommende liker meg? Hvordan skal jeg vise vedkommende at jeg liker han/henne (uten å dumme meg ut)? Og er det ”den rette”?

LES OGSÅ: Hvordan vet to kjærester at de passer sammen?

Min første ordentlige kjæreste fikk jeg uka før jeg fylte 17 år. Da jeg møtte ham for første gang fire måneder tidligere, hadde jeg ikke tenkt i de baner en gang. Jeg hadde nesten ikke prøvd å bli kjent med ham heller, men da han og en kamerat kom på besøk hos meg et par måneder senere – da var det noe i meg som fikk meg til å tenke: jeg og han er ganske like egentlig.

Det var mamma som påpekte at hun trodde han likte meg, og derfra tok det ikke mange ukene før jeg hadde blitt forelsket. Det var sånn skikkelig tenåringsforelskelse med sommerfugler, svetting og nervøsitet. Da jeg skulle besøke ham den helga vi ble sammen, visste vi begge hva den andre følte – men ingen turte å si noe! Jeg lå i armkroken hans, men pysete som vi var tok det helt til slutten av helga før vi fikk fram at vi gjerne ville være kjærester. Uten å gå inn i detaljer, varte ikke dette forholdet. Men det var fint da vi hadde det, og det var en erfaring jeg dro med meg videre i livet.

LES OGSÅ: Kreative kjærester

To år og flere småforelskelser senere var jeg russ. 1. mai hadde kristenrussen en samling der vi alle tok med litt mat som vi delte. Der fikk jeg øye på en som var litt ekstra interessant. Jeg tenkte kanskje ikke så langt som at han kunne jeg tenkt meg å være kjæreste med, men jeg visste at jeg i det minste ville bli kjent med ham. Vi hadde felles venner, og siden vi også var russ, var det null problem å henge seg på for å bli bedre kjent.

Men jeg må innrømme at det var noen sommerfugler den dagen. Det tok nesten en uke før jeg traff ham neste gang, og da befant vi oss på en stor gressplen i en park midt i sentrum. Der var det mange russ som drakk og festet. Vi var der for å være tydelige kristne, ha det gøy sammen og være til hjelp om det behøvdes. Det var da jeg og han ble sittende å snakke om tro, mål, drømmer, verdier, og så videre. Det var en avslappet stemning, og ingen av oss gjorde noe forsøk på å skulle imponere den andre. Dønn ærlige og åpne delte vi fra hjertet. Mine sommerfugler begynte å flakse sterkere, og man kan vel si at hans begynte å våkne til liv. I løpet av russetiden og måneden som fulgte tilbrakte vi mer tid sammen som venner. Ikke alltid bare oss to, men også med våre felles venner. Vi så film, var på besøk hos folk, var på kafé…

Vi var ikke helt sikre på om det skulle bli et par av oss enda, men vi hadde fått et sterkt vennskap som vi satte veldig høyt. Hele den ”når ble dere kjærester”-biten er litt usikker, siden vi ikke var så offentlige med det i starten. Vi ville være sikre på at det skulle være oss før vi la ut på Facebook eller fortalte det til alt for mange. Det var utrolig godt å ikke skyndte seg eller stresse med noe som helst, men jeg kan også innrømme at den sommeren slet jeg veldig med tvilen om det var det rette. Var han virkelig den jeg skulle være sammen med? Var det rett avgjørelse? Ja, så var det en ting jeg ikke nevnte: jeg flyttet 150 mil to måneder etter at vi ble sammen. Var det rart jeg slet med litt tvil den sommeren?

Men da høsten kom, var tvilen borte. Da hadde vi tatt en avgjørelse, Facebook hadde blitt oppdatert og folk hadde fått vite om oss som et par. Det hadde blitt offisielt.

LES OGSÅ: Hvor går grensen?

Avstandsforhold var noe jeg i utgangspunktet ville unngå for alt det var verdt, men da det til slutt kom til stykket klarte jeg ikke å skulle avvise han jeg nå hadde forelsket meg i. Jeg måtte ta sjansen. Vi måtte ta sjansen. Året hadde sine oppturer og nedturer, mye på grunn av avstanden – men vi prioriterte telefonsamtaler, Skype og besøk. Vi var (og er) kanskje litt klissete til tider, men jeg lever i den formening om at det er ganske sunt og holder gnisten og sommerfuglene i gang i forholdet. Da året til slutt tok slutt, og jeg flyttet hjem – da var forelskelsen der fortsatt like sterk. Jeg er overbevist om at det var på grunn av vår prioritering, men også i aller høyeste grad på grunn av at vi tok et valg om at det skulle være og oss og at vi skulle klare det.

Mitt råd kan sammenfattes i dette: bygg et vennskap, ta deg god tid (ikke stress), ta en sjanse, ta et valg, prioriter og prøv. En bibelskolelærer jeg hadde det året jeg flyttet sa det så fint nylig: ”Du trenger ikke akkurat kjøpe ringene før du ber henne ut på en kaffe!” Med andre ord: du trenger ikke være skråsikker på at det skal bli dere to, men har dere det fint sammen og dere har noenlunde like mål og drømmer for framtiden – ta en sjanse!

Ikke utsett det til det evinnelige, for du finner aldri den perfekte drømmemannen eller –dama. Og om du synes det er kjipt fordi du ikke får deg kjæreste, da kan du fokusere på det å bygge vennskap og ikke stresse. Du har god tid. Lykke er forresten ikke avhengig av en partner, selv om mange vil hevde det. Som kristen vil jeg også føye til en ting til: Gud har en plan med ditt liv. Det kan hende du ikke forstår det, det kan hende du ikke liker det. Men Gud har kontroll, han elsker deg og han vet hva han gjør. Hvil i hans hender og ta det med ro.

Hilsen jente 20 år

Illustrasjonsfoto: © Viktor Pravdica – Fotolia.com